Eventyr og sånne fabler

Alle jenter vil ha barn, et prinsessebryllup og sommerhus med blondegardiner. Dette er en løgn, ikke sant? Kan ikke huske sist jeg hørte ei jente(eller noen) si at hun ville ha noen av disse tingene- kan faktisk ikke huske å ha hørt det noen sinne. Takk og lov!

Jeg gikk rundt og trodde at jeg var en rimelig romantisk person, en med håp og pågangsmot, men etter å ha tatt en seriøs startquiz som fortalte meg at jeg var heller nøktern i forhold til romantikk, ser jeg nå at jeg faktisk har blitt ganske kynisk. Det fantes nemlig en person inne i meg som ville elsket å hatt et prinsessebryllup, etterhvert barn og en plankehaug i Sverige et sted. Jeg er ikke henne lenger.

Uten forvarsel er jeg som sagt blitt kynisk i forhold til slike ting som ekteskap og "evig lykke". Ikke rart med skilsmissestatistikken som rår i de fleste vestlige land. Det eneste nyttige jeg ser ved giftemål er rettighetene hvis det er barn inne i bildet- og eiendeler. Fri og bevares, det er sikkert en morsom fest og en fin måte å erklære kjærlighet til hverandre, men det stopper på en måte der. Det er ikke det at jeg ikke tror på ekteskapet, for det fungerer jo for noen. Noen veldig få, og hva er sjansen for at jeg kommer til å være blandt disse "få" som faktisk får det til å fungere? Er det nok å elske en person for at det skal vare og være noe positivt?

Jeg vet ikke, jeg er fremdeles nokså fersk i gamet, så jeg har egentlig ingen fasit- og det er det nok ingen som har. Heldigvis. Heldigvis er det ingen som har rettledning for et lykkelig liv. Så dørgende kjedelig det hadde vært.

(kortversonen av mitt syn på ekteskap)

Insomnia

Ca annenhver uke, har jeg ei natt hvor jeg ikke får sove samme faen hvor mye/lite jeg prøver. Jeg har nylig hatt ei slik natt. Veldig irriterende, for jeg burde begynne å skjønne når disse nettene kommer.
I starten, da jeg begynte å få disse regelmessige nettene uten så mye som et sekund med søvn, ble jeg forbannet. Jeg lå på pur trass og klemte øynene igjen. Men nå har jeg slått meg til ro med denne tilstaden.

Vi er sikkert mange som har det på denne måte, med disse nettene hvor man bare ikke får sin nødvendige avslapping, totalt upåvirket av koppevis med grønn te og dørgende kjedelig lesestoff.
Så jeg har begynt med å være litt konstruktiv når disse nettene kommer snikende. Jeg skriver. Kanskje det er det som er meningen?

Er disse nettene , disse alt for lange nettene min kropps måte på å fortelle meg at jeg burde skrive? Vel, oppdrag utført! For gjett hvem som har vært våken hele natten og skrevet? Hm, hvorfor i natt? Har jeg tenkt for mye? Det gjør jeg hver natt, men jeg sovner da alltids av.
Når sant skal sies, så er jeg i ferd med å bli riktig så komfortabel med denne søvnløsheten. Jeg tror jeg skal begynne å anse det som "nattetiden" min. En døgnforlengelse. Våken drømmetid! Det er neppe sunt, men noen ganger må man faktisk lytte til kroppen. Og nå forteller den meg at jeg ikke kan sove, enda det er det beste jeg vet...

FARGO

Er en by i Nord-Dakota, USA. Byen har ca 90 600 innbyggere, og ble grunnlagt i 1871. Men nok om det, og over til en film jeg mener ikke har fått nok oppmerksomhet de siste årene, nemlig; Fargo

Peter Stormare og Steve Buscemi (bilde fra filmen)

Fargo (1996) er en bra film, en av mine favoritter uten tvil! Og noe sier meg at jeg ikke er den eneste som mener at Fargo er en film verdt å se, med tanke på at den har vunnet to Oscar og blitt nominert til hele syv!

Fargo er en meget underholdende thriller som utspiller seg i den ”skandinaviske bosetningen” (altså blant etterkommere av skandinaver) i Midtvesten. På lovefilm.no står det at filmen er basert på en virkelig hendelse - dette er bare halvveis sant. Brødrene Coen som har lagd filmen, påsto at filmen var tuftet på en sann historie, det har de i ettertid innrømmet var en metode for å få filmen mer troverdig. For det er ikke én hendelse filmen er basert på, men flere over tid. Plottet i filmen er så fullstendig utrolig, at man kanskje vil gjøre seg tanker i retningen ”Ja særlig, det er det ingen som gjør”. Men når sant skal sies (uten at det sies for mye), så skjer disse hendelsene oftere enn man skulle tro.

Skuespillerne i denne fantastiske filmen gjør en strålende jobb, og burde ikke blitt gått forbi i stillhet. På listen over skuespillerne som spiller de største rollene, finner vi Frances McDormand som Police Chief Marge Gunderson, Peter Stormare som Gaear Grimsrud, Steve Buscemi som Carl Showalter og William H. Macy som Jerome 'Jerry' Lundegaard.

Jeg vil egentlig ikke si så mye mer om denne perlen av en film, jeg vil mye heller at du skal se den med dine egne øyne!

Først og fremst

Jeg har over lang tid lovet meg selv å ikke lese eller skrive noen blogg, så feil kan man ta. Mange velger å benytte bloggen sin som dagbok, det skal jeg prøve å ikke gjøre i alt for stor grad - men skjer det noe helt spektakulært i livet mitt som er verdt å nevne eller om jeg har noe på hjertet generelt, så kommer jeg nok til å lufte det.

Denne bloggen skal hovedsaklig omfatte store (og små) ting som enten blir undervurdert, glemt eller som rett og slett etter min mening ikke har fått/får tilstrekkelig oppmerksomhet.

Dersom det er noen som skulle finne på å faktisk lese dette rælet, så er det bare å komme med tips om ting/personer/musikk/filmer/bøker/mat/drikke og lignende som dere mener burde fått mer oppmerksomhet.