Alle jenter vil ha barn, et prinsessebryllup og sommerhus med blondegardiner. Dette er en løgn, ikke sant? Kan ikke huske sist jeg hørte ei jente(eller noen) si at hun ville ha noen av disse tingene- kan faktisk ikke huske å ha hørt det noen sinne. Takk og lov!
Jeg gikk rundt og trodde at jeg var en rimelig romantisk person, en med håp og pågangsmot, men etter å ha tatt en seriøs startquiz som fortalte meg at jeg var heller nøktern i forhold til romantikk, ser jeg nå at jeg faktisk har blitt ganske kynisk. Det fantes nemlig en person inne i meg som ville elsket å hatt et prinsessebryllup, etterhvert barn og en plankehaug i Sverige et sted. Jeg er ikke henne lenger.
Uten forvarsel er jeg som sagt blitt kynisk i forhold til slike ting som ekteskap og "evig lykke". Ikke rart med skilsmissestatistikken som rår i de fleste vestlige land. Det eneste nyttige jeg ser ved giftemål er rettighetene hvis det er barn inne i bildet- og eiendeler. Fri og bevares, det er sikkert en morsom fest og en fin måte å erklære kjærlighet til hverandre, men det stopper på en måte der. Det er ikke det at jeg ikke tror på ekteskapet, for det fungerer jo for noen. Noen veldig få, og hva er sjansen for at jeg kommer til å være blandt disse "få" som faktisk får det til å fungere? Er det nok å elske en person for at det skal vare og være noe positivt?
Jeg vet ikke, jeg er fremdeles nokså fersk i gamet, så jeg har egentlig ingen fasit- og det er det nok ingen som har. Heldigvis. Heldigvis er det ingen som har rettledning for et lykkelig liv. Så dørgende kjedelig det hadde vært.
(kortversonen av mitt syn på ekteskap)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar